lørdag 12. august 2017

Marianne Mjaaland: Tvang og tvil ( Yrkesbiografi. En innsideberetning fra norsk psykiatri)


Det er ikke lett å skrive en kort omtale av en så interessant og omfattende bok. Jeg har valgt et lite utvalg av det jeg festet meg mest ved.

Boka starter med disse ordene: "Alt i denne boka er sant, i betydningen: Dette har skjedd. Hendelsene har skjedd,  og de har skjedd slik jeg har beskrevet dem." Men total anonymisering er nødvendig, slik at forfatteren har dekonstruert karakterene og situasjonene før hun har rekonstruert dem.Hun sier at garantier for at feil kan skje i behandlingen, at umenneskelighet kan skje, finnes bare hos politikerne. Garantier kan lovfestes, i virkelighetens verden er det et ansvar som må forvaltes hele tiden. Samfunnet og de som behandler  må la hvert enkelt menneske i pasientgruppa bli vårt medmenneske. Dette er bakgrunnen for boka. "Hvis tvang er psykiatriens praksis, er tvil psykiatriens samvittighet. I dette spenningsfeltet lever psykiatriens sjel." 

Boka er full av pasienthistorier, scener fra møter med leger og terapitimer. Mjaaland reflekterer over sitt møte med psykiatrien og utviklingen de siste åra. Og hun går tilbake til psykiatriens historiske røtter i Norge. Hun beskriver sin første elektrosjokkbehandling, det første sjølmordet til en av hennes pasienter, bruken av tvang. Hun mener at mye av det som skjer er bygd på for dårlig grunnlag. Hun møtte en verden med kirurgens blikk, og så de klare forskjellene.
(Mjaaland har nemlig ti års erfaring innenfor kirurgi, der hun også har en doktorgrad. Her var et system der det er prioriteringer, mål, klare diagnoser og retningslinjer for behandling av pasientene. Men etter noen tøffe år med karrierejag og med fem barn, sluttet hun som lege og jobbet med andre oppgaver noen år. Så ble det psykiatrien, da hun hadde et behov for å hjelpe folk.)

Hun mener det er lite struktur og system i psykiatrien. Det er like lite vitenskapelig belegg for de ulike psykiatriske metoder og teorier som det er for homeopati, sier hun. Hun ønsker at psykiatrien ville stå for at de vet for lite om psyken og behandlingen av den. Hun angriper også medisinbruken, da hun stiller spørsmål om kravene til medisiner i psykiatrien har mindre stringente krav enn innen somatiske lidelser, og med flere bivirkninger. Hun viser til vitenskapsjournalisten Robert Whitaker, som blant anna påpeker at moderne psykiatriske medisiner er som gift for hjernen. Hjernen blir så endret at det tar mange år før dette kan reverseres, om det i det hele tatt kan. Her nevner hun blant anna ritalin, som blir brukt på barn med diagnosen ADHD. Hun påminner oss om at legekunstens far, Hippkrates`første bud er å aldri påføre pasienter skade.

Forfatteren har utdannelse først og fremst innenfor kognitiv adferdsterapi og psykodymanisk gruppeterapi. Dette er oppfølgere av Freuds teorier. Hun mener at det bør unngås å retraumatisere pasientene, det å rippe opp i gamle sår og tømme verkebyllen., noe jeg har stor tillit til.

Moderne psykiatri består av en opptrappingsplan der flest mulig pasienter skal behandles poliklinisk, færrest mulig i sengeavdelinger.  Dette koster samfunnet mellom 20 - 30 milliarder kroner. Det eneste sikre er flere diagnoser, flere behandlere og flere som blir behandlet.
Forfatteren sier derfor til slutt:" Alvorlige psykiske lidelser skal vi anstrenge oss for å fange opp så tidlig som mulig. Men til "lavterskeltilbud" strømmer en rekke mennesker som ikke har eller aldri vil utvikle en psykisk lidelse. Livskriser gir ikke schizofeni eller andre psykolidelser. De medfører vanligvis heller ikke kroniske angstlidelser eller depresjoner. Av krise følger ikke nødvendigvis personlig katastrofe. Kriser kan like gjerne medføre personlig vekst. Forestillingen om at man trenger profesjonell hjelp hver gang livet butter, er i seg selv hjelpeløshet."

Boka er svært interessant, og har skapt debatt i etterkant. Dette er en svært ærlig og utleverende bok, om alle som arbeider innenfor dette vanskelige feltet. Mjaaland er ikke redd for å utlevere de som jobber innenfor psykiatrien, men også helsemyndighetene. Men hun er også svært ærlig overfor seg sjøl og sine egne dilemmaer innenfor et vanskelig yrkesområde. Og også ærlig om sin psykiske lidelse som hun har hatt fra hun var barn. Boka er særlig gripende, da vi møter en hel del pasienter, fra de mest alvorlig syke til dagpasientene som trenger hjelp fra profesjonelle. En betydningfull bok, etter min mening.

Kagge forlag
2017
350 sider
Bokmål
Lest someBokBib

1 kommentar: