tirsdag 17. oktober 2017

Line Nyborg: Det andre barnet (Roman)


«Det andre barnet» omhandler alenemoren Agnes som savner en mann å dele ansvaret med. Hun møter en  enslig far i sønnens barnehage, og flytter sammen med han, etter kort tids bekjenskp. Han har en datter på sønnens alder. Nå har hun fått det hun trodde hun ønsket seg; en mann, kjærlighet, familie, et hus å pusse opp i. Men i etterkant oppdager hun at hun ikke kjenner sin nye samboer, og innser at hun har gjort et dårlig valg. Men hun vet at det var hennes valg. Men da er det for seint. Eller er det for seint noen gang? Det er ikke lett å oppdra barn, og når familiene endrer sammensetning, med nye fedre og mødre, med ulik barndom og oppvekst, kan det lett oppstå konflikter om hvor grensene skal gå. 

Line Nyborg har skrevet boka for å peke på noe hun mener er lite belyst. Ideene om hva som er rett og galt, ideene om hva en bør gjøre, eller rettere sagt hva en tror andre mener du bør gjøre. Hun mener at kvinner lett går inn i en offerrolle, en morsrolle og omsorgsrolle som utsletter hennes eget kraft og det å stå opp for seg sjøl.
Med Christoffersaken fra 2005, der den åtte år gamle gutten døde av omfattende mishandling av stefaren, som bakteppe, har Nyborg skrevet denne romanen. Hun kjente at hun hadde en bit av moren i seg, noe hun tror mange kvinner kjenner seg igjen i, men ingen ønsker å innrømme. Ingen klarer å forsvare den unnlatenheten moren til Christoffer gjorde. 

Dette er en bok som legger opp til debatt, en sterk bok. Det handler om morsrollen, men også om farsrollen.   "- Det gjør vondt å skrive om følelser man ikke vil vedkjenne seg - som sjalusi og kraftløshet, " sier forfatter Line Nyborg.  Men hun har klart å formidle mye gjennom den historien hun har skapt i romanen. En bok jeg syns er viktig for alle som har barn, eller planlegger å få barn. Og for alle som arbeider med barn. En bok for alle.

Cappelen Damm
2017
206 sider
Bokmål
Lest som eBokBib

mandag 16. oktober 2017

Lars Saabye Christensen: Sluk (Roman) Bokhyllelesing oktober 2017

I Bokhyllelesing i oktober skulle vi lese en bok med kort tittel. Jeg valgte denne boka fra bokhylla, i den tro at jeg ikke hadde lest den. Men fant snart ut at jeg både hadde lest og blogget om den!  Men greit å lese den en gang til, da det ikke er en enkel bok. Så her er blogginnlegget mitt, en gang til! 


Boka er delt i to, med en epilog som trekker historiene sammen.
Første del foregår på Nesodden i 1969, den sommeren menneskene landet på månen.15 år gamle Chris Funder tilbringer sommeren med sin mor. Faren, som er arkitekt, har brukket foten og kan ikke være med. Chris, som blir kalt Funder, har en høyrefot som stikker ut i rett vinkel, og får derfor navnet Chaplin kastet etter seg.  Funder ønsker å skrive dikt om månen. Men han kommer ikke lenger enn til tittelen. Funder finner ikke ut av livet sitt denne sommeren. Han er forelsket i Heidi, men det blir ikke noe av det planlagt kysset.  Han møter en gutt fra en ulykkelig familie som bor i en brakke, men svikter han. Han er i opposisjon til sin oppofrende og snille, men forsiktige, mor. Sommeren ender med en dramatisk hendelse som avslutter første del av romanen.

Den neste delen i boka er som en egen roman. Her er det totalt sceneskifte. Vi møter Frank Farelli i den lille småbyen Karmack. Han får jobb som mellommann, en som skal bringe budskap om ulykker og død til familiene. Dem blir det mange av i byen. Her er det krimaktige og dystre elementer, og Frank roter seg inn i hendelser som gjør at han sjøl blir rammet.

I siste del, epilogen, møter vi igjen Funder. Han er blitt en voksen forfatter, har mistet sin far, og er på vei hjem til Norge, der hans mor ligger for døden. Han har hatt et mentalt sammenbrudd etter at romanen han er i ferd med å skrive forsvinner, da pc-en kollapser. Han har ingen back-up. Han tar tilbake sin gamle Remington Portable og forsøker å gjenskape romanen. Men han mislykkes, rammes av angst, som ikke slipper taket, og flykter til USA. Han havner på Sheppard P, en institusjon for psykisk syke. Etter en tid skrives han ut, og her møtes de to delene av boka, da han kolliderer med Frank Farelli.

Første del er en typisk Saabye Christensen-fortelling, den andre var, etter min mening, svært ulik han. Jeg var litt i tvil om hva jeg skulle mene om boka underveis, men når trådene ble nøstet opp fant jeg helheten. Og resultatet er en bok som du ikke slipper så lett. Den er en realistisk roman, med mye alvor. Men den er også svært poetisk og sår.
Cappelen Damm, 2012.

søndag 15. oktober 2017

En smakebit på søndag. Det andre barnet.


Da er høsten kommet,  i natt har det stormet og regnet, tordnet og lynt. Løvet henger løst på trærne, og rosenknopper og andre blomster som tror på lang levetid, fyker rundt på terrassegulvet. Tid for å tenne lys, ta fram ei god bok og krype inn i et teppe i godstolen.

Og da kommer min smakebit fra boka "Det andre barnet" av Line Nyborg.  Ikke en kosebok akkurat, men en viktig bok tror jeg. Har akkurat begynt å lese den. Det handler om en kvinne som sårt ønsker en mann, da hun er enslig mor. Og det handler om et dårlig valg.
"Jakob sitter i sandkassa i barnehagen. Det sitter ei jente ved sida av han. Hun strekker seg etter spaden han holder i hånda. Jeg hadde den, sier hun. Han slipper den ikke, strammer hånda rundt den og presser munnen og fjeset sammen, ser på henne og holder raket i spaden. ..."
"Da jeg kommer ut, står det som sikkert er faren hennes, ved sida av sandkassa. Jeg ser bare ryggen han. Han setter seg på kanten av kassa og drar spaden ut av hånda til Jakob. Han gir spaden til jenta."
 Bakgrunnen for romanen er historia om gutten som døde i 2005, etter fysisk vold begått av stefaren.
"Moren til åtteåringen som døde med store hodeskader i 2005 har ikke et snev av mistanke om at mannen hennes kan ha skadet barnet."

fredag 13. oktober 2017

Agnes Ravatn: Verda er ein skandale (Essay)


Verda er ein skandale

Da Agnes Ravatn fekk ein liten sønn, bestemte ho og sambuaren seg for å flytte på landet i permisjonstida. Dei flytte frå Frogner til Valestrand på Vestlandet, til eit gamalt hus som bestemor til sambuaren hennar budde i. Her skal dei bu, omkransa av skog, nær fjellet og sjøen. Her er det stille, berre lyden av sauer på beite forstyrrer freden. Til å byrja med har dei ikkje vatn, ikkje bad, ikkje kjøkken. Mobildekninga er heller dårleg. Internett er "like om hjørnet" i månadsvis. Men Agnes skal skrive, og dei skal flytte attende til byen til nyttår. I nabohuset bur diktaren Einar Øklnad og kona Liv Marit. Han bur i sin barndomsheim, med skrivarstove og kunst på veggene. Dei to kollegane trivst saman.

Agnes Ravatn skriv om sine opplevingar på landsbygda, men skriv også mykje om Økland. Det vert mest som ein biografi om han samstundes som vi opplever hennar møte med bygda og bygdefolket. Essaysamlinga er som eit reisebrev frå bygda. Her er mange fine kvardagshendingar fint skildra: 
"Bjørnebær-! Eg plukka spannet fullt, traska dei få metrane heim og la all bære på sprit. Til jul drakk me bjørnebærlikør frå eigen grøftekant."
Knekkebrødlaging saman med Einar Økland, utforskinga av ulike skrivereiskap, tranflaska som fell ned på dei nylagte badeflisene, ventinga på internett, alle desse hendingane er skrive så lett og enkelt, med ærlig og skarp penn.  
Hennar refleksjonar er som vanleg presise og fulle av humor:
"Når eg iblant lurer på lurer på kva i alle dagar som eigentleg er årsaka til at eg har forlate den byen som eg både var og er ganske glad i, for å emigrere til eit gammalt, avsides småbruk, rett no berre for eit halvt år, har eg prøvd å etterrasjonalisere det heile ved hjelp av evolusjonsteorien, som i mi tolking seier at det strengt tatt er ufatteleg at folk held ut med seg sjølve i byen." 

Men held ho ut med seg sjølv på landet?  Dette prøvehalvåret skulle vise om det var mogleg, noko det viste seg å vere. Agnes og sambuaren er no vestlendingar, busett i Valestrand. Det bør vere så bra og gje så stor skriveglede at vi får meir frå den kanten! Eg set stor pris på det ho skriv. Fornøyeleg med mykje humor, og mykje alvor.

Samlaget
2017
95 sider
Nynorsk
Lesareksemplar

torsdag 12. oktober 2017

Juliane Rui: Aude så rørsle kan synast (Dikt)

Ei lita diktsamling der årstidene spelar ein rolle. Det tek til med kald vinter, frå snøen fell til isen sett seg fast. Og det handlar om alt som lever i naturen, frå enkle mikroorganismer, børsteormar, fisk, dyr og planter. Det er ei hylling til alt liv. Undring over det som finst. Vakkert og rørande. Eit par eksempel her:

" einskilde snøflak
mot augehinnene
pusten ut av halsen
klar tørr
snøflaka forsvinn mot meg
mot det eg er
som når dei treffer bakken
eller ein bjørkestamme"

"mot våren feller
lomar fjør
da kan dei ikkje fly på veker
dukkar under vassyta
ved far
krafta i vengene
flyttar seg til føtene

i juni ber lomar
ungane på ryggen
som blafrande segl"

"katta kjem i fanget mitt
ho luktar av gras luft
eg stryk handa over den våte pelsen
regnvatnet tørkar inn i handflata
eg er óg eit landdyr
synleg på den opne marka

inni meg finst eit
tidleg fosterhjarte
i mørkt innsjøvatn
der eg engsteleg badar"

Den vesle boka har også med nokre svart/kvit-bilete fra naturen. Dei gir ikkje noko ekstra til boka, som kunne vore forutan desse.

Samlaget
2017
61 sider
Nynorsk
Lesareksemplar

onsdag 11. oktober 2017

Cecilia Samartin: Skjønnhet og Aske (Roman)


Dette er historien om tre unge jenter som har kommet bort fra hjem og familie. Ines på 19 år, bor i Moldova sammen med familien sin, og  skal gifte seg,med kjæresten Zaim. Men så blir hun kidnappet av en liga som driver henne ut i prostitusjon.
Mexikanske Karla på 15 år blir foreldreløs, da moren dør fra henne og søsteren. En farlig men sjarmerende mann "tar seg av" henne.. Hun synger, og han vil ta henne med til Las Vegas, der han kan tjene penger på talentet hennes.
Sammy, ei lita jente på åtte-ni år,  bor i Ohio sammen med sin mor. Men da morens kjæreste Derek forsøker å voldta henne, dreper hun ham med en hammer. Og flykter.

Tre jenter med store vanskeligheter alene i verden.  Helt til de møtes i Las Vegas. Det de tre har opplevd på veien dit er mørkt og uhyggelig, men nå har de hverandre. De vil flykte til en hverdag uten overgrep, til friheten.

De tre jentene opplever en grusom verden, der overgrep og slaveri er hverdagen. Menneskehandel skjer over alt i verden. Kvinner og barn er ofre. Og det ser ut til at problemet øker. Dette skjer også i vårt land. Samartin har en liten oppsummering bakerst i boka, der hun viser til at 324 personer ble registret som ofre for menneskehandel i Norge i 2015.
Derfor er denne boka en viktig del i informasjonen om at slikt skjer rett foran oss. Mange unge mennesker som søker asyl i Norge er blant disse. Samartin sier:
"Disse historiene minnet meg imidlertid også på om at når mennesker forenes i kjærlighet for å hjelpe hverandre, blir de løftet ut av fortvilelsen, og menneskehetens ondskap, selv i sin mest forferdelige form, er overvunnet. Troen, håpet og kjærlighetens skjønnhet erstatter sorgen og lidelsen aske. Kort sagt, mirakler kan forekomme."

Trass i et svært viktig tema grep ikke boka meg helt. Mye blir for lettvint behandlet, og jeg skulle ønske at et så viktig tema hadde ført til at boka ble sittende i meg etterpå. Det gjorde den ikke, dessverre,

Juritzen
2017
326 sider
Bokmål
Leseeksemplar

tirsdag 10. oktober 2017

Lars Amund Vaage: Den vesle pianisten (Noveller)


Denne novellesamlinga består av åtte ulike noveller. Her møter vi unge gutar eller menn som undrast over korleis livet har blitt for dei. Uforløyste draumar. Det er ikkje lett å skrive om disse novellane, da dei er svært ordknappe og fylt med bilete.  Eg har halde på lenge med samlinga, da mange av novellene ikkje er lette å få tak på.

I den første novella, Den bortkomne, møter vi Thomas og onkelen Hans, som kjem att frå Amerika, der han har vore i mange år, mest utan å halde kontakt. Onkel Hans er gardguten som ikkje valde å ta over garden, men reiste bort. Han er effektiv og arbeidsam og set no fart på oppbygginga av garden, som broren ikkje hadde halde i hevd. Broren er ingen mønsterbonde. Thomas arbeider saman med onkel Hans og lærer av han. Han vert den onkel Hans aldri vart.

I novella Tidleg er vi i draumeland. Tilstanden der du er midt mellom søvn og vaken. Om natta kjem alle tankane, anger, tvil. "Draumen klipper ut sitt bilete, let det stå for seg sjøl. Han riv ut biletet ut frå samanhengen. Du skal sjøl laga samanheng. Draumen driv ikkje med slikt, tvert imot. Draumen forvrengjar alt for å seie deg kven du er."

Nitten år er den novella eg likte best. Her møter vi Hallgeir, skulelev som har mista motivasjonen. Han kjenner seg tom. Istaden for å lese lekser skriv han korte dikt.  Han kjenner seg ikkje heime på skolen, ikkje blant dei andre elevane. Ikkje blant jenter. Han ønskjer å slutte, kome heim til garden inst i bygda. der alt er godt og trygt. Men han opplever at barndomen er passert, han høyrer ikkje til der heller.

Her er novella om han som reflekterer over livet medan han arbeider. Han venter på ein beskjed frå legen som kan snu opp ned på alt. Og novella om enkemannen med to døtre som har funne ei ny dame. Men eksen hennar vert ein del av samlivet, ingen av dei klarer å sleppe taket. Ikkje lett å byggje opp eit nytt forhold.

I tittelnovellen er det Sigurd vi møter. Han spelar piano, har draumar og store ambisjoner. Og urimelege krav til pianolæraren. Mykje psykolgi her. Og den triste novella Seint, som handlar om bakaren og kona hans, med mange barn. Ei bitter mor som aldri får ein takk for det ho gjer.
"Eg spurde henne kvifor ho hadde fått barn. Og så mange. Kva skulle ho med oss? Me hadde ikkje bedt om å koma, sa eg. Me hadde ikkje nett invitert oss sjølve inn i livet hennar. Det fant ingen nye ord i huset. Alt var sagt i huset, unntatt det mjuke. Alt var sagt og gjentatt i det endelause. Det gjekk på tomgang no." 

Omtale Den vesle pianisten
Gripande saker, men eg klarte ikkje å verte rive med like mykje i kvar novelle. Eg har lese bøker av Vaage før, og veit at han har eit språk som er svært  talande og billedleg. Men denne gongen datt eg litt av lasset. Likevel vil eg gjerne anbefale novellesamlnga vidare, da eg har fått mange tankar i etterkant.  Gjenkjennande eller ikkje, draumar har vi alle.

Forlaget oktober
2017
222 sider
Nynorsk
Lesareksemplar


søndag 8. oktober 2017

Hva vil folk si | Trailer | Fantastisk film!




Norsk-pakistanske Iram Haq (f. 1976) er skuespiller, filmskaper og sanger. Hun er utdannet som art director på Westerdals reklameskole, og har gjort seg bemerket innen kortfilmproduksjon. Hun ha spilt roller i Borettslaget, i Varg Veum-filmen Falne engler, i Berlinerpopp
lene og Eksport-Import. Som regissør har hun laget Jeg er din og nå Hva vil folk si.

"16 år gamle Nisha lever et dobbeltliv. Hjemme med familien er hun en pakistansk datter, mens ute med venner er hun en vanlig norsk ungdomsjente. Når faren tar henne på fersken med kjæresten kolliderer hennes to parallelle verdener brutalt. For å sette et eksempel bestemmer foreldrene seg for å kidnappe Nisha og plassere henne hos slektninger i Pakistan. Her, i et land hun aldri har vært før, må Nisha tilpasse seg foreldrenes kultur. HVA VIL FOLK SI er et rørende og gripende drama om det komplekse forholdet mellom en far og en datter. Det er fortellingen om en ung jente som må finne sin egen vei."



Jeg så filmen på Smøla Kino i kveld, og MÅ skrive en kort omtale med det samme, da jeg er stinn av inntrykk og følelser. En utrolig viktig film som jeg håper mange vil se i tida framover! Dramaet er så sterkt! Å slites mellom to kulturer som er så ulike er vanskelig, og når generasjonskløften også er stor, blir problemet enda større. Det norsk-pakistanske miljøet sliter med tradisjoner som handler om ære, frykt for sladder:  "Hva vil folk" si og redselen for å tape ansikt. Dette er fremdeles så sterkt, at problemene med å bli integrerte i det norske samfunnet er vanskeligere enn vi tror. Det er derfor denne filmen er viktig.  Den usunne sladderkulturen som særlig de pakistanske kvinnene står bak, må endres før integrering kan skje.


Jeg går ikke videre inn på handlingen i filmen, for Rose-Marie har skrevet en fantastisk omtale her: rosemariechr , som dere bør lese. Men slipp alt og se filmen når den kommer der du er! En film som bør være en viktig del av samfunnsdebatten i tida framover.



Olaug Nilssen: Tung tida tale (Roman, personlig beretning)


Au, au, dette var ei utroleg sterk bok å lesa. Allereie på dei første sidene måtte eg ty til tårene. Eg har eit barnebarn som har autisme, og eg kjenner att så mykje av det Olaug Nilssen skriv om. 
"Men så orkar eg likevel, ikkje berre orkar, eg må, eg lar det velte ut som ei høg, hakkede sirene, UTAGERING SJØLVSKADING AVFØRING alltid upassande bresteferdig, alltid uartikulert TIMEVIS MED LYDAR NATT SOM DAG. Vennene mine rømmer unna, ALT I MUNNEN, GIFT, SIGARETTSNEIPAR,  STEIN dei skvett redde inn i lukka ansikt ALLE TING BLIR ØYDELAGTE og kjem ikkje ut."
Det er dottera mi eg tenkjer på. Ho opplever dette kvar dag, kvar natt. Frustrasjon og sinne, det å kjenne seg hjelpelaus i forhold til byråkratiet og reglane. Kampen for å få den rette hjelpa til sonen. Kjensla om å verte utanfor samfunnet, da alt handlar om barnet.

Det er ikkje lett å skrive om ein sårbar son, ein liten gutt som ikkje passer inn saman med andre, men som har fått ein diagnose som alle skal forhalde seg til. Og er diagnosen riktig? Må den vere slik for at ho skal få dei rettigheitane ho har krav på?  Olaug Nilssen skriv om korleis ein heile tida spør seg om ein prøver "hardt nok". Det er nok av teoriar som fortel om kva du skal gjere, kva du ikkje skal gjere. Det er også ein kamp mot den vesle sonen. For han er sterk, han klemmer, slit, slår og held fast. Ikkje lett for ei mor å handtera dette, særleg når ho har mindre barn som krev omsorg attåt. 
"-Han blir sterkare, vi merker at han blir sterkare, atletisk. etter all aktiviteten. Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere åleine med deg."
Med eit barn som har utagerande oppførsel må ein alltid vere "føre var". Ein må legge til rette for at samvær med andre barn vert trygt, og at barnet sjølv får den oppmerksomheita han treng. Den vesle sonen til forfattaren har ein form for autisme som er særs vanskeleg å forhalde seg til. Ein regressiv autisme, der han taper fleire av dei ferdigheiter han hadde utvikla. Mellom anna språket. 

For meg vart dette ei av dei sterkaste historiane eg har lese på lenge. Her ligg det mange refleksjonar rundt det å ha eit annleis barn. Om kvardager, og netter, som ingen kan tenkje seg finnst. Det er i bok som handlar om det å kjenne seg utsliten og oppgjeven, om å bli på "utsida" av det sosiale livet i samfunnet. Men det er også ei bok som handlar mykje om kjærleik og samhald. Hjarteskjærande vakkert, men også trist og sårt. Ei bok eg skulle ønskje mange ville lese!

Samlaget
2017
155 sider
Nynosk
Lesareksemplar

lørdag 7. oktober 2017

Alex Shulman: Glem meg (Personlig beretning)


 Fra forlaget! "Gripende skildring av et vaklende forhold mellom mor og sønn, men også en selvutleverende beretning om med avhengighet og fornektelse. Det er sommer. Alex Schulman kommer til morens landsted for å overtale henne til å la seg legge inn til avrusing. Det er nok nå. Han vil ha tilbake den glade, kjærlige og nærværende mammaen han husker fra barndommen. Hva var det egentlig som gikk galt? Gjennom Alex' dyptloddende og smertelige tilbakeblikk får leserne følge det revnende forholdet mellom mor og sønn, og siden - da avstanden mellom dem synes størst - den voksne fortellerens desperate streben etter forsoning." 


Dette er en trist fortelling om en sønn som alltid har forgudet og sett opp til sin vakre mor. Hun har vært en hardt arbeidende yrkeskvinne, språkmektig og anerkjent i jobb-sammenheng som informasjonsdirektør  et større firma.. Men hun har hatt alkoholproblemer over en lengre tidsperiode, noe som til slutt fører til at hun blir sagt opp. Begge foreldrene har brukt mye alkohol, og barna har lidd under dette. Faren jobbet som TV-produsent, opptatt av skjema og tidspress. 

Forfatteren har mange gode minner fra en fine stunder sammen med moren. Han minnes en dag de er ute sammen:. "Hvert eneste blikk, hvert smil. Det er bare mamma og jeg, vi ligger på lånt tid i ettermiddagssolen, og spiser kjekssjokolade bak kirken. Jeg elsker deg, vennen, sier hun." 

Han husker at han alltid ville være nær mamma. Den trygge følelsen når han ligger i mammas armkrok og hun klør han i hodet." Lilla gubben Alexander", sier hun.  Det er denne mammaen han vil ha tilbake.  Men hun endret seg. Han og brødrene fant flasker i alle skap, og smuglet de ut for å pante dem. Moren begynner å stenge seg inne på rommet i dagesvis. Hun er syk, sa faren. Barna må leke stille, de må ta hensyn. De dekker over når de opplever at moren sjangler og er tydelig påvirket. Han blir " en ambulerende bartender" for moren, da han vet at hun må drikke for å være "glad". Men hun er avvisende og kald, ser ikke sønnen. Noe som blir forferdelig vanskelig for en liten gutt. Han minnes når de var ute og spiste, og begge foreldre forsvant i hvert sitt glass. " Til slutt satt de helt stille og så ut på gata. Den stillheten var uutholdelig. Å se foreldrene våre forsvinne på den måten, gjorde noe med oss. Vi var vitne til at de resignerte. Vi var tre barn som satt på første rad og så alt dette skje. De hadde drukket så mye at de var utilgjengelige for hverandre og oss. "

Dette er gripende, sterkt og forferdelig trist. Beretningen grep meg langt inn i sjela. Slik skal ikke barn ha det! Men det er dessverre mange som nettopp opplever barndommen på denne måten. Jeg har nettopp sett TV-programmet Vårt lille land, der komikeren Rune Andersen står fram med sin og de tre søstrenes triste oppvekst med en alkoholisert og tyranniserende far, som har preget dem hele livet.
Jeg tror det er viktig at disse historiene kommer fram i dagen, da de nok vil være til hjelp og støtte for de som opplever det samme, og en vekker for foreldre og samfunn forøvrig..

Gyldendal
2017
224 sider
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Bokmål
Lest som EbokBib